Hovedutfordringer for kraftforsyningen de nærmeste årene

Av Jan Moen i samarbeid med Sverre Sivertsen.

Norge og Nordens posisjon – der landene har sluttet seg til EU-direktivene samtidig som kraftsystemene er bundet sammen fysisk, gir oss svært begrensede muligheter til å avvike fra den markedsmodellen som vi selv har vært arkitekt for.

Vår strategi bør være å fokusere på hvordan det er mulig å gjøre elektrisitetsmarkedet mer effektivt.

Vi kan liste opp noen hovedutfordringer for den norske kraftforsyningen i årene som kommer

• Hvordan skal en sikre at transmisjonslinjer bygges og fases inn "optimalt"?

• Gir dagens nettregulering de rette incentiver til effektiv drift og nyinvesteringer?

• Hvordan kan fleksibiliteten i sluttbrukermarkedet forbedres?

• Er det for stor konsentrasjon på leverandørsiden, hvordan sikre effektiv konkurranse i sluttbrukermarkedet?

• Hvordan bør et system for to-veiskommunikasjon legges opp for både å effektivisere måling og avregning, men også å sikre et bredt tilbud av tariffer og valgmuligheter for kundene til å styre sitt eget forbruk best mulig?

Disse spørsmålene har vært på dagsordenen en god stund uten at en har kommet vesentlig lengre på å finne gode løsninger.

I juni 2010 nedsatte regjeringen et utvalg som med bakgrunn i kraftsituasjonen vinteren 2009/2010 skulle vurdere den kortsiktige driften av kraftsystemet og komme med forslag til forbedringer. Regjeringen hadde ved flere anledninger gitt klare signaler om at den vil legge større vekt på prisutjevning enn tidligere, særlig ut fra de høye prisene som oppsto vinteren 2009/2010.

Utvalget foreslår å utrede en nodeprismodell (dvs. definere inn- og uttakspunkter i en nettmodell) for den norske delen av Nord Pool Spot. De internasjonale erfaringene med nodepriser er begrenset, og de fleste erfaringer finnes fra USA.

De foreløpige kommentarer knyttes opp mot at nodepriser vil være i strid med europeisk markedsdesign, og vil kunne bringer inn mer ubalanser i Norden som heller trenger mer harmonisering. Det stilles også spørsmål om nodepriser vil svekke de finansielle markedene og om den vil skape den økte fleksibiliteten som er ønskelig. Utvalgets konklusjoner har også satt fart i debatten om alternativer til nodepriser for å kunne øke effektiviteten i markedet og kunne øke forbrukerfleksibiliteten som det beste virkemidlet for å løse effektproblemer.

Et felt der det er behov for forbedringer og nytenking er hvordan handelskapasiteter mellom områder gitt av Statnett, skal settes for at priser og volumer skal gi en best mulig utnytting av nettet. I debatten har det framkommet flere løsninger som nødvendigvis trenger flere utredninger.

Det avgjørende blir hvilken strategi en velger for å løse de fem hovedutfordringene som er nevnt ovenfor. Særlig de to første blir viktig. Her er alternativene enten å velge mer regulering gjennom forskrifter for å sikre leveringssikkerheten, eller bedre markedsløsninger som gir klarere incentiver. I en "krisesituasjon" trenger man ofte raske løsninger og valget faller da lett på det første alternativet, som en kortsiktig løsning, selv om dette vil kunne svekke markedsmodellen.

Sluttbrukermarkedet preges fortsatt av at valg av billigste leverandør kan by på problemer. Selv om konkurransetilsynet har en internettside som dekker hele landet, er det ikke lett å velge leverandør. Klare forbedringer er mulig og en oppdatering kommer trolig om kort tid. Dette markedet har i dag to alternativer - enten spotpris med et tillegg for administrasjon mv. eller avtalepriser for ulike tidsavsnitt.

Et marked hvor også sluttbrukeren står overfor spotpriser, vil føre til bedre kostnadseffektivitet i detaljomsetningen av kraft. En slik organisering av markedet kan lett føre til en sorti av norsk detaljomsetning som på sikt kan være lite tjenlig. Varierte tilbud, kundetilfredshet og valgfrihet vil være viktige faktorer for sluttbrukere. Men den sterke konsentrasjon vi ser i markedet, gjennom oppkjøp og sammenslutninger kan påvirke konkurransen negativt.

Flere land i EU har gjennomført storskala innføring av "smarte" målere som både kan utføre tidsserier for avlesning/avregning og samtidig gi økt informasjon til kundene. Denne informasjonen vil gjøre det mulig for kundene å styre sitt forbruk, gjerne ut fra en varierende priser som spotpris fra en kraftbørs. Et viktig moment blir hvordan slike målere skal standardiseres for å kunne dekke både nettselskapenes og kundenes behov.

Her blir det viktig å finne en god balanse mellom nettselskapets interesser som monopolist og en effektiv konkurranse for omsetning som kan tjene kundene. Slike målere kan også bli programmert til gitte effektgrenser som muliggjør visse former for regulering av forbruk i meget anstrengte kraftsituasjoner. Utviklingen av denne teknologien er i rask vekst og har skapt nye utfordringer for standardiseringsarbeidet i EU. Utfordringene er ikke bare hvordan slike standardiseringssystemer kan sikre effektiv måling og avregning, men også gi kundene informasjon via måleren slik at de kan foreta fornuftige valg. Flere har pekt på at det er nødvendig å sikre uavhengige aktører for måling og avregning - som er monopoltjenester - og et spekter av tilbydere av elektrisitet som sikrer konkurranse i sluttbrukermarkedet. Dersom den "smarte" måleren muliggjør at nettselskapet som monopolist kan utføre alle transaksjoner for måling, avregning og omsetning, kan effektiviteten i sluttbrukermarkedet svekkes.

Sluttmerknader

Hensynet til alminnelig forsyning har alltid vært et bærende element i norsk vannkraftpolitikk. At elektrisk kraft er et nødvendighetsgode har også ledet til en allmenn oppfatning om at man bør betale samme pris uansett hvor en bor i landet.

Under krigen bidro de tyske okkupantene til at kraftkrevende industri skulle sikres rimelig og sikker tilgang på elektrisk kraft. Det ble knyttet nære bånd mellom industri og kraftproduksjon som ble videreført i etterkrigstiden. Behovet for gjenoppbygging av landet ut fra våre naturgitte fortrinn, satte viktige rammer for både industri- og kraftpolitikken. Denne politikken møtte sine største utfordringer mot slutten av 1980-årene.

Energiloven fra1990 åpnet for en helt ny politikk der elektrisitet ble behandlet som på linje med alle andre produkter og tjenester som blir omsatt i et marked.

Norge var et av de første land i Europa som gjennomførte en slik omfattende reform, og vi var også først ute med å åpne markedet for husholdningskunder. På dette området ser vi igjen at de historiske "røttene" til prioritering av alminnelig forsyning har spilt en betydelig rolle.

Den første store testen av reformen ble den anstrengte situasjonen 2002 - 2003 hvor høye priser i Norge førte til stor import fra termiske produsenter og til høye priser som "slo i gjennom" til forbrukerne. Disse handlet rasjonelt og var i stand til å realisere et ganske stort sparevolum (antakeligvis om lag 7 prosent). Kraftkrevende industri hadde også noe "tilbakesalg" til markedet.

Neste test ble den anstrengte situasjonen høsten og vinteren 2010/2011 hvor mye av utfordringene fra 2002 -2003 gjentok seg. Grunnet kapasitetsbegrensinger i Midt–Norge ble de geografiske prisforskjellene betydelige. Debatten om "like og lave priser" ble derfor forsterket.

Historien gjentar seg: Hver gang prisene blir høye, kommer den samme debatten, hvor argumentene helt fra generaldirektør Eriksens tid før krigen gjentas og at prisene bør være lave og stabile i Norge.

Vanlige folkes argumenter er: "Vi vil ha alle fordeler av vannkraften for oss selv. Å handle bort disse naturgitte fortrinn ønsker vi ikke."

Utfordringene framover blir hvordan EU og Norge vil løse de betydelige satsninger på fornybar energi som forventes å nå kraftmarkedene om få år. Tiltak som støtte til fornybar produksjon og innføring av elsertifikater har gitt gode incentiver i EU. Sertifikatordningen mellom Norge og Sverige vil kunne gi store mengder ny kraft inn i det nordiske markedet. Utfordringene blir å finne gode og effektive løsninger på nettutbygningene som vil være nødvendig, både ut fra lokalisering av vind- og solenergi, men også for å ta hensyn til nye effekttoppene som vil oppstå på grunn av en ny energimiks med mer fornybar kraft som har dårligere reguleringsevne. Tiltakene vil kreve betydelig økonomisk støtte for at investeringen får det ønskede volum. Det blir en stor utfordring at en stadig større andel av den nye kraften til konkurransemarkedet blir subsidiert og at merutgiftene dekkes inn gjennom elektrisitetsregningen.

Med utgangspunkt i norsk kraftforsynings spesielle sårbarhet overfor nedbørvariasjoner, vil nye anstrengte kraftsituasjoner igjen kunne oppstå. Fordi vi er knyttet opp mot det øvrige Norden og Kontinentet, vil prisene kunne øke og noen ganger bli svært høye. På den ene siden er det et tegn på at strømmarkedet fungerer etter forutsetningen.

På den annen side er det vanskelig å vinne forståelse i opinionen for dette, når høye strømpriser rammer kundene slik de har gjort ved noen anledninger. Det hjelper ikke å forklare at dersom vi skulle hatt full egendekning av strøm i Norge, ville det gitt en langt høyere kostnad enn vi har i dag.

Selv om vi kan si at vi har fått et velfungerende kraftmarked i Norge, gjenstår en betydelig utfordring i å kommunisere og vinne forståelse for hvordan dette markedet fungerer og dermed vinne tillit i befolkningen.

Det er et tankekors at de vanlige strømkundene i Norge har en dårligere beskyttelse mot store prissvingninger enn industrien og storforbrukerne. Store deler av industrien opererer med langsiktige, gunstige kontrakter hvor prisrisikoen er begrenset.

I lys av historien kan dette oppfattes som om vi fremdeles ikke har løst prioriteringen mellom alminnelig forsyning og storindustrien på en god måte

• Neste >