Etterkrigstiden - kraftkrevende industris ekspansjon

Av Jan Moen i samarbeid med Sverre Sivertsen.

Store deler av kraftsektoren i Norge var eid av staten, fylker, fylkeskommuner og kommuner,   og private aktører hadde bare et begrenset eiervolum.

Etter krigen skulle det vise seg at statens engasjement endret seg vesentlig. Statkrafts engasjement var fra begynnelsen ment å sikre billig og tilstrekkelig kraft til forbrukere innen alminnelig forsyning. Men en rekke stortingsvedtak fra sommeren 1945 til høsten 1947 endret Statkrafts posisjon vesentlig. Nå ble det plutselig storindustrien som skulle nyte godt av mye og billig statskraft. Det var ulike syn på dette i Arbeiderpartiet, og den nye politikken måtte formes steg for steg.

NVE var ingen pådriver for å prioritere storindustrien. Like etter krigen var NVE preget av det gamle vannkraftregimet og ytret tydelig motstand mot omleggingen som politikerne krevde. Både organisering og bemanning var lite tilpasset utfordringen som politikerne la opp til. Skifte av generaldirektør og nyorganisering måtte gjennomføres ganske raskt.

Den første prøvestein skulle bli om bindingen mellom industri og kraftverk som ble ”tvunget” frem av de tyske okkupasjonsmyndighetene, ville passe inn i den nye politikken som var under utforming.

Etter frigjøringen ble mye av de tyske interessene i Nordisk Lettmetall beslaglagt, og kontraktene fra krigen ble opphevet. Arbeidet med kraftverkene ble gjenopptatt, og Hydro fikk stort sett opprettholde sine posisjoner. Det ble gitt garantier for refusjon av disse nye arbeider, og NVE skulle føre tilsyn.

Snart ble det klart at det var mest hensiktsmessig å la Hydro overta ansvaret for bygging av hele kraftverket. Egentlig skulle NVE ha påtatt seg dette, for å sikre hensynet til alminnelig forsyning. Parallelt førte Hydro forhandlinger om kraftkjøp ut fra planer om å utvide produksjon av nitrogen, fullgjødsel mv. Disse prosjekter kunne gi betydelig, hardt tiltrengte valutainntekter og ville ha stor betydning for norsk landbruk. Løsningen ble at kraften ble stilt til disposisjon på samme basis som om Hydro selv hadde bygd ut samme kraftmengde, noe som var en gunstig avtale for Hydro.

En videre behandling av saken i NVE og i Stortinget viste at statens engasjement for Hydro møtte motstand som protest mot at storindustrien skulle få disse fordelene og ikke alminnelig forsyning. I proposisjonen ble det gitt fullmakt til kraftleiekontrakt. Prisen ble selvkost som innebar en pris langt under markedspris. Departementet hadde imidlertid klart å forhandle fram en kompensasjon på to prosent til alminnelig forsyning.

Denne kraftsaken viste at NVE og kraftverksavdelingen var på kollisjonskurs med Arbeiderpartiets industripolitikk. Det engasjementet som Hydro hadde under krigen, ble retningsgivende for en videreføring av tette bånd mellom vannkraft leie/kontakter og storindustri som fikk billig kraft. Krigen ga dessuten staten en betydelig aksjepost, og dette gjorde det lettere å selge kraften billig til bedriftene.

Flere saker fulgte som utbyggingene i Glomfjord, Jernverket i Mo i Rana, Haugvik Smelteverk, i Årdal osv.

Etter hvert opparbeidet den kraftkrevende industrien betydelige fallrettigheter, og kombinert med statskontrakter sikret de seg svært gunstige tilgang på elektrisitet som sikret lønnsomheten for en meget lang periode.

Gjennom en revidert konsesjonspolitikk sikret Norge seg en god nasjonal kontroll både med tilgang på kraft og en betydelig eierandel av kraftkrevende industri.

Denne politikken, som ofte ble benevnt som kraftsosialisme, hadde over lang tid en nokså bred støtte i Norge, men det var hele tiden en dragkamp mellom prioritering til alminnelig forsyning og storindustrien.  Vannkraftpolitikken ble nå underordnet industripolitikken ville mange hevde.  For å bøte på disse forholdene, ble storindustrien regulert av staten. I de vanskelige mellomkrigsårene ble imidlertid denne industrien stimulert. Da ble norsk vannkraft markedsført internasjonalt for å stimulere utenlandske investeringer i Norge. Dette var egentlig ikke noe nytt, men den tyngde denne politikk fikk, var ny. Hovedformålet var å tilby industrien billig kraft. For å fremme målet om hurtig gjenreisning av landet var dette en fornuftig politikk.


Behov for omlegging av kraftpolitikken

Men etter hvert oppsto det en økende skepsis til denne politikken som innebar manglende stimulans til effektiv drift og optimale investeringer etter klare økonomiske prinsipper. Det skulle vise seg at disse prinsippene fikk økende støtte, blant annet fra de fremste økonomene i det norske akademiske miljøet.

Kraftstrukturen skulle likevel forbli uten store endringer i mange år både på produksjonssiden og distribusjonssiden.

Mer enn 200 distribusjonsselskap førte til svært forskjellig nett både med hensyn til utstrekning, leveringskvalitet og tariffer. Prisen på distribusjon av elektrisitet hadde store geografiske variasjoner, noe som neppe kunne knyttes opp mot reelle kostnader og kapasitets- problemer.

Statlige tiltak som muligheter for statskraftkontrakter og statsstønad til nett hadde begrenset effekt.

I denne konstellasjonen kunne de såkalte ”kraftkommunene” dra nytte av fallrettigheter og allerede utbygde vannfall. Disse kommunene hadde store inntekter av kraftutbygging, og dette ga friheter både til investeringer til egen nytte og til å tilby sine egne innbyggere lave kraftpriser. Andre kommuner uten fallrettigheter kom i en helt annen situasjon og måtte betale relativt høye kostnader til nett og kjøp av kraft.

Andre kommuner, som Oslo, hadde betydelige fallrettigheter og sammenslutningen med Aker passet godt inn i flere prosjekter som bl.a. Aurlandsutbyggingen hvor en kunne oppnå store samordningsgevinster.

Ved økende bruk av elektrisitet både til prosesser og oppvarming, ble det et sterkt behov for å sette i verk effektive tiltak for å regulere strømbruken i år med nedbørssvikt og kalde vintre.

En forløper til en kraftbørs, Samkjøringen, og organisert kraftutveksling innen Norge og senere til Norden skulle vise seg nyttige og kunne redusere sannsynligheten for rasjonering.

To viktige parametre ble lagt til grunn for vår utbyggingspolitikk - et normal år - dvs. av en serie på 30 år skal bare 3 år kunne representere kapasitetsutfordringer, og n-1 - kriteriet for nett, dvs. dersom en komponent skulle svikte i kraftsystemet, kunne det kobles om slik at levering likevel kunne sikres.

Etter en stabil periode hvor ovennevnte politikk virket rimelig bra, kom nye problemstillinger i fokus. Miljøvern og protester mot kraftutbygginger som var vedtatt av Stortinget, ble så sterke at utbygging og bruk av elektrisitet måtte revurderes både av politikerne og av kraftbransjen selv. Verneplaner ble et viktig tiltak, samtidig med at miljøhensyn måtte tillegges større vekt i konsesjonsbehandlingen.

Debatten om gunstige Statkraft- kontrakter med lange løpetider til kraftkrevende industri og at investeringene ikke hadde skjedd etter økonomiske prinsipper, avslørte at en hadde bygd ut for mye og for dyrt.

Men mot slutten av 80-tallet sto vi foran nye utfordringer siden den rimeligste kraften var bygd ut og kostnadene for ny kraft føk i været, også fordi en fikk nye strengere miljøkrav. Samtidig krevde industrien mer og rimelig kraft. Kravet om regional kraftoppdekking førte til overutbygging slik at overskuddskraft måtte selges videre, ofte til naboland til svært rimelig pris.

Den økonomiske risikoen for Statkraft - som ville bli hovedbidragsyter til nye store utbygginger - kunne bli stor, og en nyorganisering av kraftmarkedet kunne være en god løsning.

Nye problemstillinger som vern av ”stor” vannkraft, CO2-utfordringer, småkraftverk, vindmølleparker osv avdekket behov for å revidere kraftpolitikken. Det var bare et spørsmål om tid når denne problemstillingen ville bli tatt opp av regjering og storting.

• < Forrige
• Neste >