Utvikling av elektrisitetssektoren i Norge.

Av Jan Moen i samarbeid med Sverre Sivertsen.

Bakgrunn

Uten en god oversikt over den historiske utviklingen av kraftsektoren, kan en debatt om ”kraftkriser” bli uoversiktlig og diskusjon om virkemidler nokså tilfeldig.

Utgangspunktet er debatten som har ”blusset” opp som følge av den lange kuldeperioden vi har opplevd denne vinteren.  Kombinert med lave fyllingsgrader i magasinene og flaskehalser i Midt Norge ble elektrisitetsprisene høye. Dette har utløst en debatt i mediene mellom kraftbransjen, politikerne og folk flest der mange ønsker lavere priser og en omlegging av kraftpolitikken slik at blant annet eksport og import skal ”reguleres.”  Vi har bruk for kraften selv. Vi må ikke skusle bort arvesølvet, har vært noen av slagordene.

Debatten må sees i sammenheng med at regjeringen vurderer om ens pris på kraft er et fornuftig mål, siden kraft oppfattes som et nødvendighetsgode.  Et offentlig oppnevnt utvalg, med Torstein Bye som leder, har sett på disse forholdene ut fra situasjonen vinteren 2010 hvor kraftprisen var meget høy en kortere periode.

Grunnlaget for kraftutbyggingspolitikken og vår bruk av elektrisitet ble for en stor del formet i mellomkrigstiden og de første etterkrigsårene.
Krigen hadde ført til rasjoneringer helt frem til 1952. Gjenoppbyggingen etter krigen la viktige premisser for vår framtidlige kraftpolitikk. Utbyggingen av kraftkrevende industri med svært gunstige kontrakter ble etter hvert et tema ettersom det ble stadig vanskeligere å få realisert nye ”store” vannkraftprosjekter.

Aksjonene i Mardøla i 1970 og i Alta i 1979 viste klart at det var en betydelig motstand mot kraftutbygging ut fra miljøhensyn i deler av befolkningen. Det hersket også sterk tvil om Norge virkelig trengte denne kraften.

I juni 1990 vedtok Stortinget en energilov som medførte et radikalt brudd med den tradisjonelle organiseringen av norsk kraftforsyning. Elektrisiteten ble nå betraktet som et ordinært markedsbasert produkt, mens transmisjons- og distribusjonsnettet var naturlige monopoler som måtte reguleres.

Utfordringene i mellomkrigsperioden og Tysklands okkupasjon av Norge

Mye av kildematerialet til det vi skriver, er hentet fra historien til Oslo Lysverker som ble utgitt i forbindelse med selskapets 75- års jubileum1. Samtidig betrakter vi selskapet som en pioner i oppgavene Norge måtte løse som en viktig vannkraftprodusent. Det er ingen tvil om at utfordringene i hovedstaden og de strategiske valgene Oslo Lysverker gjorde, hadde stor betydning for både utbyggingen av vannkraft og for hvordan kraften skulle utnyttes her i landet. Industrialiseringen i de første tiårene av forrige århundret førte med seg en urbanisering som preget hele det norske samfunn.  Elektrisitetsbehovet til industri, gatebelysning og et stadig større forbruk i hjemmene medførte en sterk etterspørselsøking.

Allerede i 1935 tok Oslo Lysverker opp muligheten for å innføre elektrisk oppvarming i byen. En overgang til elektrisk oppvarming ville kreve en betydelig utvidelse av kraftleveringen. Like for krigsutbruddet besluttet bystyret en utbygging av et kraftverk i Hol i Hallingdal.

Begrunnelsen er verd å merke seg. Prosjektet var planlagt slik at det først ville ha en periode med underskudd for senere å få et overskudd som over tid skulle gjøre prosjektet lønnsomt.

En finurlig kryssubsidiering slik at et overskudd på nettdrift ble overført til kraftutbyggingsprosjekter gjorde dette mulig. Prisene til forbruker kunne dermed holdes på et gunstig nivå slik at det fremmet overgangen til å bruke kraft til husoppvarming. Både Hols - utbyggingen og tilhørende anlegg i Oslo kunne derfor løses på en økonomisk god måte.

Krigen omkalfatret planene, samtidig som den vanskelige krigstiden ga helt nye prioriteringer. Tyskernes aktiviteter førte til en sterkere økning av strømforbruket enn tilgangen på ny kraft ga rom for. Følgen ble at man måtte innføre restriksjoner i forbruket.

Som okkupanter av Norge hadde tyskerne sterke interesser i å utvikle Norge til å bli en effektiv metallprodusent, for eksempel av aluminium.  Flyindustrien i Tyskland hadde et stort behov for aluminium, og det ble lagt et sterkt press på Norge for å realisere planene for selskapet Nordisk Lettmetall hvor Norsk Hydro var en viktig partner. Krigsindustri er nøkkelordet her.  For Oslo Lysverker ble Hols - anlegget prioritert, men ble av ulike grunner ikke fullført under krigen.

Det som kanskje ikke er like kjent, er Tyskland sine prioriteringer av utbygging av kraftanlegg til alminnelig forsyning. Både boligoppvarming, elektrisitet til oppvarming av drivhus og drift av jernbane var inkludert i tyskernes program.

Det må legges til at tyskerne ikke var imponert over NVE sin innsats, og de var kritiske til norsk kraftutbygging i det hele. Denne misnøyen endte opp med et skifte av generaldirektør i NVE i 1942. Tyskerne var heller ikke fornøyd med framdriften av kraftprosjekter som var under bygging. Anleggsarbeiderne var ofte bønder som måtte sørge for drift av gården samtidig som de også måtte besøke gården for å hente proviant. Disse ”gå sakte” aksjonene kunne neppe unngås, og tvister ble derfor lagt til side.

Tyskernes lettmetallplaner fikk også konsekvenser for Statskraftverkene ettersom Nordisk Lettmetall fikk en framtredende posisjon. Nordisk Lettmetall lot Norsk Hydro stå for bygging av kraftanlegg, regulering av magasiner og utbygging av kraftledninger. Denne koblingen ble videreført til andre prosjekter, og på denne måten la Tyskland grunnlaget for en struktur hvor industrien fikk direkte tilknytning til egne kraftanlegg.

Selv om kraftplanene var prioritert, klarte ikke Tyskland å realisere sine mål. Ingen nye kraftprosjekter ble ferdigstilt, selv om en rekke anlegg hadde kommet et godt stykke på vei. Det var flere årsaker til dette blant annet mangel på råstoffer og kvalifisert arbeidskraft. Sabotasje og allierte aksjoner var i mange tilfeller også avgjørende. Nordisk Lettmetall sin satsing på Herøya ble stoppet i 1943.

Fra rasjonering til kraftsosialisme

Etterkrigstiden var preget av gjenoppbygging av landet hvor et av våre komparative fortrinn var et stort potensial av billig vannkraft som kunne forsyne både industri og husholdninger.
De store kraftverkene som staten bygget før krigen, hadde i lengre perioder store usolgte kraftmengder som påførte staten store tap. Problemet var ikke å skaffe nok kraft, men å få solgt noe av kraftoverskuddet som gikk unyttet i havet.

Kraftrasjoneringen, som ble innført i krigsperioden, var en nødløsning for å fordele den elektrisiteten som var til overs etter at okkupanten hadde gjort prioriteringer.  Etter freden ble det likevel behov for å treffe tiltak som kunne begrense bruken av elektrisitet, og regjeringen fremmet i 1948 et lovforslag om rasjonering som bare skulle gjelde fram til 1952. Forbedringen av kraftsituasjonen tok imidlertid lengre tid enn antatt, slik at rasjoneringsordningen måtte fornyes for tre år fram til 1955.

Siden forventet forbruk på vinterstid var større enn produksjonen, måtte det foretas ekstra begrensninger. Dette foregikk på den måte at Samkjøringen hver høst laget en prognose for forventet produksjon, og så ble det foretatt en fordeling av kvoter som ble bestemt fra måned til måned. Det ble lagt opp til frivillige sparing, og hvert verk var ansvarlig for å holde forbruket innenfor de rammer som ble satt. Dersom disse frivillige ordninger ikke hjalp, ble det tatt i bruk vippetariffer som koblet ut forbruk. Som siste utvei ble utkobling benyttet også om dagen.

Både industri og husholdninger kunne etter hvert bruke elektrisitet ut fra sine prioriteringer, både til prosesser og senere også til bruk av elektrisitet til oppvarming.

I tiden rett etter krigen ble det lettere å skaffe seg brensel, men inflasjonen som fulgte, innebar en sterk prisøking på brensel. Derimot steg ikke strømprisen, noe som førte til at strøm var like billig til oppvarming som brensel. I 1951 var det ikke dyrere med elektrisk oppvarming enn vanlig brensel, selv om all strøm hadde en overforbrukstariff.

Dersom en kunne få til et marked for elektrisk oppvarming, kunne det kraftoverskuddet som oppsto ved at påbegynte kraftverk nå ble fullført, omsettes i markedet.  Oslo Lysverker innførte i denne perioden prøvetariffer for å stimulere kraftforbruket. I samme perioden ble en husholdningstariff som hadde et effektledd og et forbruksledd introdusert.  Under slike gunstige forhold for elektrisk oppvarming, var det ikke så merkelig at strømforbruket ble stort. Etter hvert ble det behov for tiltak som kunne balansere produksjon og forbruk på en effektiv måte.

Noen foreslo at strømforbruket burde reguleres ved å øke prisene, og da helst for det såkalte overforbruket.  Generaldirektør Eriksen i Oslo Lysverker mente at dette var en dårlig utvei, som bare kunne brukes når andre midler ikke førte fram. Den billige elektrisiteten var en av de få fordelene landet kunne oppvise i forhold til andre land, og denne burde opprettholdes så lenge som mulig. Det var bedre å gjøre slik man hadde gjort helt siden 1939 – å sette grenser for den kraften som tildeles hver enkelt abonnent på en vippe eller på fast forbruk. Derved kunne man hindre at et lite fåtall kunne øke sitt forbruk på bekostning av det store flertallet av forbrukere. Denne framgangsmåten var mer sosialt betont enn om man skulle la pengepungen alene bestemme hva den enkelte fikk bruke av strøm. Det ble lagt til at det kunne bli nødvendig også å sette grenser for hvor mye som kunne tas ut i overforbruk. Generaldirektøren var prinsippielt mot pris som virkemiddel, mens andre finurlige begrensinger på volum kunne godtas.

I denne perioden var det ikke mangel på gode kraftprosjekter og kunder, men en mangel på materiell og utstyr grunnet krigen. Denne mangel på komponenter førte til svært lange leveringstider på turbiner osv på 6 år eller mer. Import var nesten umulig på grunn av valutaproblemer. For å sikre en rettferdig fordeling geografisk, fastsatte staten en sentral prioriteringsordning fra 1948 som ble avgjørende for leveringstider og ferdigstillelse av kraftprosjekter.

Mot slutten av 1930-årene ble vippetariffen avløst av en overforbruksmåler for å kunne overlate prioriteringen av strømbruk til abonnementene. Oslo Lysverker mente at strømavgiften på 5 øre kWh var nok for å bremse ukontrollert overforbruk. Kort tid etter kunne det registreres at 5-øringen ikke var en bremse, men heller førte til en øking i bruk av elektrisitet til oppvarming.


Oppsummering fra mellomkrigsperioden og fram til utbyggingen kunne ta fart igjen viser:

• Bruk av tariffer med ”høye” priser for å dempe etterspørsel var det vanskelig å finne aksept for
• Bruk av finurlige strømmålere som enten satte et tak for forbruk eller en høyere pris på overforbruk var det langt lettere å få introdusert i stor skala (at dette kan tolkes som ”skjulte” prisøkinger blir nærmest forbigått) – slike målere kan også brukes til rasjonering.
• En storskala overgang til elektrisk oppvaring var fullt ut mulig – tariffer og prisnivå var klart innenfor de kostnadsrammer som vertikale selskaper opererte med.
• Vertikale selskaper kunne treffe tiltak for å minske risikoen ved vannkraftprosjekter – virkemidlet var å utnytte nettariffens inntekter til å dekke deler av produksjonskostnadene.
• Statens rammebetingelser hadde stor betydning for vertikale selskapers prosjekter og vyer.
• Statens prioriteringer for kraftsektoren var preget av likebehandling inklusive geografisk lokalisering.
• Store vertikale selskaper, som Oslo Lysverker, mente byer med rask befolkningsvekst og sterk vekst i industrien burde tilgodeses, men fikk lite støtte for et slikt syn

• < Forrige